torsdag 28. januar 2021

En viktig bok om rasisme og røtter

Vi puster fortsatt av Yohan Shanmugaratnam. Manifest, 2020


Jeg burde kanskje ikke fortelle at jeg koste meg da jeg leste ei bok om rasisme, men jeg gjorde faktisk det, jeg storkoste meg. For denne lille boka har alt; den er informativ, rørende, sterk, tankevekkende, morsom, oppklarende og optimistisk på samme tid.

I boka får vi innsikt i Yohan Shanmugaratnams oppvekst og hvordan det var å være innvandrerbarn i Norge på 80-tallet.

Boka er egentlig skrevet til hans to barn, Mie og Martin, men brevet til forfatterens barn er brevet til oss alle.

Yohan Shanmugaratnam ble født i farens hjemland Sri Lanka i 1979. Da borgerkrigen brøt ut flyttet familien til morens hjemland Japan, og som liten gutt fikk Yohan kjenne på hvordan det var å føle seg som et fremmedelement. Han og broren var for lyse i Sri Lanka, og for mørke i Japan, språkproblemene gjorde det heller ikke lettere. 

Som 6-åring flyttet familien hans på ny, denne gangen til Norge. Igjen måtte de lære et nytt språk og en ny kultur. Heldigvis ble familien tatt godt imot i Ås. Det er rørende å lese hvordan små handlinger fra vanlige sambygdinger kan gjøre en stor forskjell for en liten familie.

Forfatteren er barn av opprørske foreldre som stod på for det de mente, de demonstrerte, raste og trosset sine familier da de giftet seg. Yohan selv, har valgt en annen veg. Han er typen som velger å stå på bussen framfor å sette seg ved siden av en norsk dame i frykt for hva hun vil tenke. Som tross i å ha følt seg velkommen alltid hører den hviskende stemmen «Du hører ikke til her».

Historien er krydret med historiske tilbakeblikk og viser hvordan historiske hendelser knyttet til rasisme griper inn i livet og preger deg.

 Heldige unger som har fått denne boka, og heldige oss lesere som får ta del i den.

 

 Anbefales av Oddveig Kværnes Bakkom, Rendalen bibliotek.

 

torsdag 21. januar 2021

En reise i slekt

 


Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm, 2020

Hva! Er Lars Saabye Christensen kineser? Nei, da. Over hodet ikke. Hans aner strekker seg til Danmark. Saken er den at hans danske farmor, Hulda, la i 1906 ut på en reise – helt alene-  til Hongkong hvor hennes ektemann var stasjonert for selskapet Svitzer Bjergnings-Enterprises.  Når barnebarnet heter Lars Saabye Christensen, er dette sånt blir det bok av!

Drøyt hundre år senere ligger Huldas sønn, Mogens, forfatterens egen far, på dødsleie. Men før sin siste reise, ønsker faren å feire sin 90-årsdag. Dette utgjør rammen rundt fortellingen som bærer leseren med på minner og hendelser, memoarer og refleksjoner i Saabye Christensens slekt. Fra besteforeldrenes brå forelskelse i en hatteforretning i København til farfar og styrmann Jørgens anbefalingsbrev. Like mye sveiper fortellingen inn i nåtiden og farens forestående død. På slektens oppgåtte stier blir det også plass til forfatterens egne barndom i det Oslomiljøet han elsker å fortelle om, og vi elsker å lese om.

Vi trodde lenge at trilogien Byens spor ble de siste bøkene fra Lars Saabye Christensen. Syk som han var. Men jammen har han svingt pennen igjen, og det bedre enn noen gang. Hans fortellerevne er unik i sin skildring av mennesker, steder og miljøer. Det være seg i Gabelsgate eller i kolonistaten Hongkong.

En anmelder skrev at Min kinesiske farmor utmerker seg som en lysende perle i den allerede bugnende litterære skattkisten signert Lars Saabye Christensen. Jeg henger meg på.

Hvem passer så denne boken for? Jeg vil si at den passer for den som liker norsk – på norsk. Den passer også for deg som er opptatt av godt språk, og deg som liker biografiske bøker. Også passer den for deg som vil bli litt overrasket over bøker. Riktig god fornøyelse. Og husk å lese, er ikke smittefarlig!

Anbefalt av Ellen Vibeke Solli Nygjelten, Røros bibliotek

torsdag 14. januar 2021

Nært, sårt og fint

Tittel: Etter punktum
Forfatter: Berit Rødstøl
Forlag: Samlaget
Utgivelsesår:  2020


Stine er på tur hjem til bygda der hun vokste opp, femten år etter at hun flyttet til storbyen. Begge foreldrene er borte, gården forfaller og hun må ta ansvar før alt det hennes forfedre har bygd opp forvitrer. Hun er nervøs for hvordan hun blir mottatt av sine tidligere sambygdinger. Vender de henne fremdeles ryggen etter den tragiske bussulykken der venninna Kaia døde, eller har årene som har gått gjort bygda i stand til å glemme og tilgi – eller til å be om tilgivelse?

Stine tar oss med tilbake til en lykkelig barndom som blir snudd opp ned da faren Leif, som sjåfør av bussen, får skylden for at Kaia dør. Hele familien blir lagt for hat og de blir trakassert og utestengt av store deler av lokalsamfunnet. Stines verden faller sammen og når verken mamma Ingrid eller pappa Leif klarer mer, blir det i tillegg hennes ansvar å drive gården.

Mamma gjekk i oppløysing framfor meg. Hendene hennar dirra lett idet ho greip etter bordet, fall og reiv med seg mjølkeglaset mitt i rørsla.
 -Bildekket, sa ho. – Nokon har skore hòl i bildekket. Å herregud, eg orkar ikkje meir.
Eg snudde meg vekk i redsle og avsky. Blei sitjande ved bordet og stire på det pulveriserte glaset som låg strødd rundt oss og glitra som ei julelenke. Da auga hennar til slutt fann mine, ropte eg på pappa. Eg ville løfte handa og slå til henne. Såg ho ikkje at det var pappa som leid? At eg gjorde alt eg kunne for å halde han oppe. Skjønte ho ikkje at det var han vi måtte støtte?


«Etter punktum» er en roman der man kommer tett på fra første side. Det er gjenkjennbart, sårt og fint på samme tid. Historien blir formidlet gjennom Stine og mamma Ingrid som har hver sine kapitler, noe som skaper en god dynamikk og interessante perspektiver på hvordan mor og datter opplever hverandre og faren Leif gjennom hverdagsliv og krise. Språket er vakkert og historien drar deg med inn i noe som føles både nært og virkelig – dette var en veldig fin bok som jeg anbefaler alle å lese.

Anbefalt av Mari Aas
Holtålen folkebibliotek

torsdag 7. januar 2021

«Eg er Tollak til Ingeborg. Eg høyrer fortida til»

Kan en bok gjøre godt og vondt på en gang? Kan en fortelling være språklig vakker, og samtidig svært ubehagelig?

Ukas lesetips er en ganske kort historie. Begynner du, kan du godt ende opp med å lese hele boka i ett strekk. Det er rett og slett en fortelling det er vanskelig å avbryte.

Det er Tollak som fører ordet i romanen. Han er en mann av få ord, bisk, voldsom og sta, men også kunnskapsrik, arbeidsom og handlekraftig. «Tollak fra dalen» har vært gift med «Ingeborg frå Ytreneset». I det vi kommer inn i historien har Ingeborg vært forsvunnet i mange år. Den eldre og døende Tollak inviterer sine to voksne barn hjem til gården hvor de har vokst opp. Han bærer på en grusom hemmelighet han føler han må fortelle dem før det er for sent.

Der hvor Tollak var sær og tilbaketrukket, var Ingeborg vakker, nysgjerrig og sosial. Det er hun som har vært hans kontakt med, og beskyttelse mot, omverdenen. Han var «Tollak til Ingeborg», og sier selv at han hører fortiden til. 

Tollak er ikke en tilhenger av å snakke, eller av samtaler. Men han snakker med den forsvunne Ingeborg. Gjennom disse samtalene, og samtalene han fører med seg selv, får vi som leser boka innsikt i hvordan Tollak tenker og hvordan han oppfatter livet sitt og samtiden. Det er langt fra bare vakkert det vi får innsyn i, og den litterære figuren Tollak har av kritikerne blitt beskrevet som «kompleks og kollapsende». Menneskene rundt Tollak har ikke tilgang til innsikten de indre dialogene gir, heller ikke de to voksne barna. De gis bare tilgang til den bistre, alkoholiserte framtoningen, og de skitne og forfalne omgivelsene han bor i. Motvillig besøker barna til slutt faren, og gir han mulighet til å fortelle det han mener de har rett til å vite.

Marta Norheim kaller dette «eit uhyre sterkt portrett og eit intenst familiedrama». VG karakteriserer boka som en «ubehagelig litterær thriller». Romanen fikk bokhandlerprisen i 2020, og er en av de seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris for 2020, hvor vinneren kåres i februar 2021.

Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek