«Vakker og makaber»

Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Forlag: Oktober
År: 2019

I Koke bjørn vender Niemi atter en gang blikket mot sitt hjemsted Tornedalen i Nord-Sverige. Året er 1852 og læstadianismen danner bakteppet for denne historiske romanen, som samtidig er en fiktiv krimbok og en kjærlighetsroman. Bokens sentrale figurer er prosten, Lars Levi Læstadius, og den unge samegutten han redder og tar seg av. Jussi, som gutten heter, har flyktet fra omsorgssvikt, sult og en alkoholisert mor.

Jussi blir prostens trofaste følgesvenn og disippel. Prosten er en lidenskapelig botaniker, og sammen med Jussi drar han på lange botaniske vandringer som fylles med filosofiske samtaler. Prosten lærer Jussi alt om planter og naturen, men også å lese og skrive og å frykte og elske Gud. Det viktigste prosten lærer bort er imidlertid å observere. Jussi lærer kunsten å kunne ane en større virkelighet og fokusere på detaljer - å kunne finne et lite spor, en uoppdaget vekst eller Guds nærvær. Det er vekkelse i området, og takket være prosten sprer troen seg blant lokalbefolkningen. De sterke prekenene som lover frelse til bønder og arbeidere, gir fiender blant de lokale lederne som ser inntekter forsvinne når befolkningen velger frelse framfor alkohol.

En dag forsvinner en gjeterjente i skogen, og like etterpå forsvinner en til. En av dem blir funnet død, den andre sterkt skadet. Lokalbefolkningen mener at det må være en slagbjørn på ferde. Lensmannen er rask til komme til samme konklusjon, og lover belønning til den som kan drepe bjørnen. Prosten som er først på begge åstedene ser imidlertid andre spor. Sporene peker mot en langt mer skremmende morder. Sammen med Jussi, omformes prosten til en moderne åstedsgransker, uvitende om at ondskapen kommer stadig nærmere.

Koke bjørn er en medrivende fortelling om et lite samfunn. Det er en gripende og levende fortelling, som både underholder og berører de store, evige filosofiske spørsmålene. Språklig svinger boken, for å si det med Martha Nordheim i NRK, mellom det lyriske og prosaiske, det vakre og makabre. Akkurat som selve fortellingen.
 
Hør Mikael Niemi i samtale med programleder Otto Haug om en svært overraskende detektivhelt, nemlig Lars Levi Læstadius. 

Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek

Tusen år gammelt trekantdrama

Sagaen om laksdølene
i Islendingesagaene: Samtlige sagaer og førtini tætter. Bind 5: Rikdom og makt. Tro og kamp.
Saga forlag, 2014

Sagaen om laksdølene ble skrevet rundt midten av 1200 tallet og starter, som alle gode sagaer, med en oversikt over slekten. I Romsdal bodde Kjetil Flatnese og var en betydelig herse. Da makten til kong Harald hårfagre økte ville Kjetil ikke lenger være i Norge og dro til Skottland. Med ham var datteren Unn den dypsindige, og mange av hans slektninger. Sønnene Helge og Bjørn, samt datter Thorunn hyrna og hennes mann seilte til Island. Senere seiler Unn den dypsindige til Island og tok land i alle Breidafjordsdalene så vidt omkring hun ville. Unn er stammor til laksdølene.

I sagaen om laksdølene er hovedpersonene Bolli Torleiksson, hans fetter Kjartan Olavsson og deres venninne Gudrun Osviversdatter. Unn den dypsindige var tipptippoldemor til Bolli og Kjartan som var jevngamle. De vokste opp sammen da Bolli ble fostret av Kjartan sine foreldre fra han var 3 år gammel. Begge guttene var vakre, kloke og flinke, men Kjartan alltid litt vakrere, klokere og flinkere. Gudrun var ikke bare den vakreste jenta som hadde vokst opp på Island, men også den klokeste.

Fosterbrødrene Kjartan og Bolli og nabojenta Gudrun havner i en klassisk kjærlighetstrekant (for flere kjærlighetstrekanter (i sagaer), prøv Gunnlaug Ormstunges saga – en fantastisk saga!). Historien har alt som en god saga trenger; slekts krangler, kjærlighet, hevn og sorg.

Sagaen om laksdølene har mange sterke kvinnekarakterer, temperamentsfulle damer som lar ingen ting (stå i veien) være uprøvd. De er kloke og ofte drevet av hevnlyst, selv mot egne slektninger. Historien gir også innsyn inn i kvinnes liv, det er skrevet om håndarbeid og deres klær er godt beskrevet. Av den grunn har mange ment at historien er skrevet av en dame, men hvem forfatteren er får vi aldri vite.

Anbefalt av Berglind Inga Gudmundsdottir, Alvdal bibliotek.

Hvordan leve videre etter omsorgssvikt og overgrep?

Tittel: Kinderwhore
Forfatter: Maria Kjos Fonn
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018

Denne boken blir nok stående som den absolutt sterkeste leseopplevelsen jeg hadde i 2018. Maria Kjos Fonn skriver utrolig godt om et grusom tema.

Vi møter Charlotte, syv år, som bor sammen med moren sin. Moren sliter psykisk og har lange perioder der hun ligger til sengs flere døgn i strekk. Hun vasker ikke, hun handler ikke, hun lager ikke mat og hun tar seg ikke av Charlotte. De få gangene hun er ute av huset tar huns som regel med seg en kjæreste hjem. Kjærestene er mange, og sorgen er stor når forholdene tar slutt.. Moren døyver sorgen med piller. Når Charlotte er 12 år får mammaen en kjæreste som foretrekker Charlotte fremfor moren.  Etter overgrepene ser også Charlotte nytten av pillene og oppdager dermed en måte å skru følelsene sine av. Charlottes atferd i ungdomsårene blir svært selvødeleggende og preget av mye angst. Hun starter å mobbe andre, hun ruser seg og selger sex mot dop.  Etter alt for lang tid, først når hun prøver å ta sitt eget liv, får hun hjelp.


Ja, det er sterke saker, men boka gir oss et svært troverdig innblikk i hvordan det er å være barn og unge som Charlotte, og det er noe det ikke er mulig å forestille seg. Vi har nok alle kjent noen som Charlotte, og det gjør det ekstra sterkt å lese om hennes følelser, tanker og overlevelsesstrategier.
Rått og kraftfullt om en oppvekst med en far for mye og en mor for lite, og om kampen for - og mot et liv det er verdt å leve etterpå. Boka har blitt nominert til flere priser i 2018, blant annet Brageprisen og P2-lytternes romanpris.

Anbefalt av Mari Snortheim, Tolga folkebibliotek

Ei hyttebok rett fra levra

Hyttebok frå helvete av Are Kalvø, Kagge forlag, 2018

Moromannen Are Kalvø har mistet mange av vennene sine til naturen de siste årene. Smarte og bra folk som han tidligere tilbragte tiden med på pub, prioriterer nå heller friluftslivet. De legger jevnlig ut bilder av fjell og skiløyper på Facebook og Instagram med #uteerbest, og bruker hele ferien sin på å gå fra hytte til hytte i fjellet. Helt frivillig.

Kalvø selv hevder han ikke har hatt ski på beina siden han var ferdig med obligatorisk skolegang for tretti år siden, og han har ikke ligget i telt siden militæret. Det er ikke det at han ikke takler å være ute, det er bare det at han ikke liker det.

I den senere tid har han begynt å fundere på hva disse friluftsfriskusene driver med der ute i naturen. Hva er det han har gått glipp av? Hva er de ikke forteller?

Han bestemmer seg for å gå inn i et aldri så lite forskningsprosjekt. Han må ut å erfare. Hvorfor elsker folk å gå til nærmeste fjelltopp, strekke armene i været og gå ned igjen? Smaker maten virkelig så mye bedre når en har gått langt? Og klarer han å finne igjen noen av de gamle vennene sine der ute?

Kalvø går inn for å leve i pakt med naturen, bo på hytter med rare navn og føle på hvordan det er å bare være i kontakt med seg selv og elementene rundt seg.  Han forlater sivilisasjonen med samboeren som dokumentansvarlig, og vi følger han først ut i Nordmarka, videre til Besseggen og til slutt en lengre skitur på Hardangervidda. Det er sjeldent å se ei bok om den norske fjellheimen med naturfotografier i tåke og regn, men her er bildene. Om Kalvø lærte seg å elske naturen skal jeg ikke røpe, men jeg må med et smil om munnen innrømme at han har noen poeng.

Ei våsete bok? Kanskje det, men herlig befriende.

Anbefalt av Oddveig Kværnes Bakkom, Rendalen bibliotek - som elsket boka selv om hun også elsker friluftsliv!