Ein farfar i livet skull' alle ha, synger Odd Nordstoga.
En slik morfar
hadde Ida Jackson. En med et trygt fang, åpen hage og rom for alle barnebarna.
Morfar var Idas ankerpunkt, når livet ble vanskelig. Drømmen og lyset lå i en
hage i Høvåg, ved Lillesand, der morfar bodde da hun var barn.
Kan det fineste mennesket du noen gang har kjent, ha
vært en overbevist nazist og virkelig slaktet jøder i pogromene i Ukraina? Kan
du selv være et resultat av ønsket om en ren arisk rase?
Ja, det viser seg at for Ida Jackson er det sånn livet
er.
Som mange andre googler Ida Jackson seg selv. Hun
utvider søket med pikenavnet Tjøstland, og da finner hun en mangelfull
wikipedia artikkel om Per Pedersen Tjøstland, hennes egen allerbesteste morfar, der han blir omtalt som frontkjemper og redaktør av det konservative tidsskriftet
Germaneren SS.
2015 det
store krigsmarkeringsåret.
75 år krigen startet.
70 år krigen sluttet.
Vi har sett Kampen om tungtvannet. Heltedyrkelsen.
Vi trenger heltene, og vi har trengt dem i 70 år. Men helter har også en
bakside, som ofte er uvesentlig i historien om helten. Alle har gode og dårlige
sider. Så da har vel motstanderen til helten en framside?
Så nå er kanskje tiden kommet for å se på dem som
sto på Nazistenes side som noe annet enn onde, endimensjonale Orker, under
overveldende innflytelse fra Sauron. For sånn er det fort gjort å fremstille
dem.
Men i det enkeltes menneskes liv er alt mer komplisert. Vi faller fort for fristelsen til å tro at den som gjør galt, alltid
er skrudd sammen på enn annen måte enn oss.
Ida Jackson ser hun ligner på morfar, og hun hater
og elsker ham for akkurat det.
Dette er en
direkte og fin bok om oppgjør med en morfar hun ikke visste hun hadde, før
etter han var død.
«Det viktigste,» sier mamma, «er å lære å tåle det.
Å tåle sannheten om hva han gjorde, uten å føle at vi må be om unnskyldning.
Uten å slutte å være glad i ham»
Skal du lese
bare en bok til om Krigen, les denne.
Yngvill Sandnes. Alvdal Bibliotek