torsdag 18. juli 2019

Himmel i Helvete


Helvete av Erlend Loe
Cappelen Damm, 2019

Vil du le høyt av boka du leser? Da må du hive deg over Erlend Loes ferskeste produksjon. Det er rett og slett en helvetes morsom bok.

Nyskilte Rakel på straks 50 flytter fra hus til rekkehus. Hun hater damer med perlende latter, da den var en slik eksmannen falt for. Selv har hun en latter mer av den grove typen. Livet som delttidsmamma er ikke godt. Da våren kommer, gyver Rakel på med liv og lyst med graving i hagen, mest for å få orden på noe i livet.  Der finner hun en luke. Under luka er det en lang trapp, og nysgjerrigheten driver henne nedover trappa. Trappa, den fører rett og slett til Helvete. Et Helvete som er helt annerledes enn det hun kunne forstilt seg. Det veldig så spesielle for Rakel blir at Satan selv ser ut som en vanlig mann.  Og ikke bare en vanlig mann, men er attraktiv mann. Han er en mann med «Stor varme og djevelsk vidd».
Rakel forelsker seg i Satan, og Satan forelsker seg i henne.

Han har tanker og drømmer som andre. Han forteller både den ene og det andre om seg selv, søsteren Gud og nevøen Jesus.
Søsteren ville laget helvete om hun visste at broren hadde fått seg kjæreste.
Hvordan er det så å være Satan? Tenker han på det gale han gjør som galt? Det har jo alltid vært sånn. Rakel mener i en diskusjon at han har «svekkede sjelsevner».

Hvordan det går med turtelduene Rakel og Satan (også kalt Erik), må du bare lese deg til.
Det er en hysterisk morsom bok, hvor man ler høyt av handling, litterære finurligheter og ironi. Og bakom ligger alvoret og en dose tankekost. Det er himmel og helvete: Samlivsbruddet og den nye forelskelsen.

Jeg synes at denne boka er mye bedre enn den forrige (Dyrene i Afrika) som utover i handlingen ble litt for mye for meg.
Boka passer for deg som vil ha en fandenivoldsk bok med humor og djevelsk vidd, og for deg som vil ha en snarlest bok som gir en fortreffelig kveld.
Til slutt gratulerer jeg Erlend Loe med 50-årsdagen som var i mai.

Anbefalt av Ellen Vibeke Solli Nygjelten, Røros bibliotek

torsdag 11. juli 2019

Sarkasme og nestekjærlighet i skjønn forening



Leilighetssanger av Stine Pilgaard

Pelikanen, 2016


Humoristisk, alvorlig, lyrisk, jordnær, fandenivoldsk, innovativ. En til dels motstridende samling adjektiver, men like fullt kler de alle sammen dette lille kunststykket av ei bok.

Med fare for å sette litterær utfoldelse i bås, er kollektivromanens kjennetegn sterkt til stede her. Gjennom hovedpersonen, ei ung kvinne som nettopp har flyttet inn i ny leilighet sammen med kjæresten, får vi innblikk i de nye naboenes liv og levnet, skildret i så vel varme som sarkastiske ordelag. I kraft av å være åpen og direkte, og ikke minst en dugelig forfatter av selskapssanger, blir hun nemlig godt kjent med borettslagets medlemmer – og slik får bokas tittel også dobbel betydning (minst).

De som blir tatt på kornet er blant andre Mie, velmenende, men smått pedantisk borettslagsleder; Lisa, middelalderekspert som ikke evner å skille mellom jobb og fritid; Thomas, lidende ektemann og Elizabeth, høyrøstet og indiskré kirurg i livskrise. Ikke minst blir vi kjent med mormor og Ruth, som falt for hverandre i yngre år, men som ikke før den ene ble enke, endelig fikk dele livet med hverandre.

Narrativet utgjøres av anekdoter fra blokkbeboernes og hovedpersonens eget liv, sirlig sammenvevet av sanger og oppsummerende ”horoskoptekster” – jeg’et er nemlig ansatt i ukeblad som horoskopforfatter, for øvrig uten snev av kunnskap om astrologi. Det ironiske og likefremme ved dette siste er særlig representativt for romanen. At Erlend Loe meldte seg for oversetter-jobben, sier også noe. Det må bare bli fornøyelig, og er et lite stykke skandinavisk hverdagsrealisme på sitt beste.

Fortsatt god lesesommer!

Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons minde


torsdag 4. juli 2019

Tiden det tar å dø


Forfatterne Roslund og Hellstrøm har, på tross av tittelen «Tre sekunder», skrevet en bok på ca 500 sider, med et sammensatt og intrikat plot.

Vi er i Stockholm. Hovedpersonen er Paula, kodenavn for Piet Hoffman, en svensk infiltratør som har fått tillit høyt i systemet i den polske mafiaen. Piet er eks-kriminell, noe både han og politiet mener er en forutsetning for å troverdig kunne utgi seg for å være kriminell. Infiltratørens oppgave er å ta over narkotikadistribusjonen i et av Sveriges farligste fengsel. På oppdrag for politiet og på oppdrag fra mafiaen. Han kan ikke stole på noen, og vet at i det øyeblikk han avsløres regnes som like farlig for begge sider.

For å styrke Piets status i det kriminelle miljøet, har han fått et mye mer omfattende og alvorlig rulleblad enn han egentlig har. Og han rangeres i politiets registre som farlig.  Piet pønsker ut en kløktig og omfattende redningsplan, som etter hvert gjør dette til en meget spennende bok.

Piets motstander i boken er Ewert Grens, en blek og eksentrisk politietterforsker med en helt spesiell fortid og en sterk rettferdighetssans. Dette er den femte boken om Ewert Grens. Det er ikke en forutsetning å ha lest de tidligere bøkene, men for å få fullt utbytte av, og forståelse for, persongalleriet i «Tre sekunder» kan det anbefales.

Piet Hoffman er observant, reflektert og vet akkurat hva han driver med. Han blir sviktet på det groveste og leseren begynner å spørre seg hvem er ond her, hva er egentlig rett og galt? Hvem er gjerningsmann og hvem er offer? Og hvordan står det egentlig til med rettssikkerheten?

Boken er blant annet kåret til årets beste krim i Sverige i 2009 og fikk prisen The International Dagger i 2011. 

Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek

PS! Vil du begynne med første bok om Ewert Grens heter den Udyret, og ble tildelt Glassnøkkelen i 2005.

torsdag 27. juni 2019

For en klassereise Michelle Obama gjorde fra arbeiderstrøket South Shore i Chicago til Det hvite hus.


Tittel: Min historie
Forfatter: Michelle Obama
Cappelen Damm, 2018


Det var helt tilfeldig at jeg en dag ble sittende å lese «Min historie» av Michelle Obama. Det Michelle Obama forteller om i denne boka var så interessant at der ble jeg sittende. Nå vil jeg dele min leseopplevelse med dere.
Hun forteller om en oppvekst i et typisk arbeiderstrøk i Chicago, og hvor det med årene ble tydeligere og tydeligere at etter hvert som de kvite fikk litt mere penger så flyttet de. Men som hun skriver: «Dette la jeg ikke merke til mens jeg var barn». Når hun tenkte tilbake på oppveksten, så ser hun at området ble mer og mer «ensfarget». Hun hadde foreldre som sjøl hadde drømt om å skaffe seg utdannelse. Faren endte opp med å få seg jobb, slik at han kunne hjelpe en yngre bror til å få utdannelse. Moren var hjemmeværende til ungene flyttet ut. Michelle og broren vokste opp med en forventning om at de skulle få seg en skikkelig utdannelse. I heimen hadde de en viktig bok og det var Encyclopedia Britannica for når de sto fast på et ord slo de opp der og lærte seg uttalelsen. Derfor sa Michelle «going» i stedet for «goin’». Michelle forteller at under en familiesammenkomst var det en av jentene som hadde bemerket: «Hvorfor snakker du som en hvit jente?» Sjøl hadde hun ikke tenkt over det. Allerede fra tidlig alder hadde foreldrene bevist lagt opp til at hun og broren skulle komme seg videre, ikke bli boende i Euclid Avenue i South Shore- strøket i Chicago.

Michelle utdanner seg til advokat. Det var mens hun jobbet i advokatfirmaet Sidley & Austin i Chicago at en jusstudent dukket opp på advokatkontoret en sommerdag og skulle ha sommerpraksis. Jusstudenten var Barack Obama. Det blir forelskelse og giftemål. Hun gifter seg med en mann som hele tida ga uttrykk for at han måtte hjelpe andre som ikke hadde det som han. Han blir etter hvert med i politikken, noe Michelle ikke var så begeistret for. Men hun fant ut at når hun hadde valgt denne mannen, med disse drømmene, så var det bare å henge med. Det gjorde hun, og de havnet altså i Det hvite hus etter valget i 2009. For en reise hun har gjort fra arbeiderstrøket South Shore i Chicago til Det hvite hus. Hun forteller om disse åtte åra og om hvordan hun hele tiden prøvde å finne sin plass. Ikke bare som førstedame, men som en mørkhudet førstedame. Samtidig ønsket hun at døtrene skulle få en så normal oppvekst som mulig gjennom disse åtte årene. Det var krevende og spennende år. Nå henger portrettene av henne og Barac i The National Portrait Gallery i Washington. I slutten av boka sammenfatter hun de håp hun har etter åtte år i Det hvite hus «-at ansiktene våre kan bidra til å rive ned forestillingen om at du må se ut på en bestemt måte for å bli en del av historien. Hvis vi hører til der, kan mange andre også gjøre det.»

Anbefalt av Britt Steien Rasmussen, Alvdal bibliotek.

 

 

 

 

 

torsdag 20. juni 2019

Klassisk, underholdende krim


Tittel: Mysteriet på Asthall

Forfatter: Jessica Fellowes

Gyldendal, 2018


Dette er første bok i en planlagt serie på 6 bøker, og serien MITFORD-MORDENE er basert på virkelige, uløste forbrytelser, og på livene til de glamorøse Mitford-søstrene.

Vi befinner oss i London i 1919 hvor vi møter Louisa som prøver å komme seg ut av fattigdommen og bort fra sin undertrykkende og brutale onkel. Redningen blir en jobb som barnepike hos familien Mitford på Asthall Manor utenfor London. Der blir hun ganske fort gode venner med familiens eldste datter Nancy – en oppvakt og utadvendt ung dame. Samtidig blir sykepleiersken Florence Nightingdale Shore funnet myrdet på et tog i London, hvor Louisa befinner seg omtrent på samme tid. Etter at politiet henlegger saken etter en heller kort og ufullstendig etterforskning, tar Louisa og Nancy saken i egne hender og er fast bestemt på å komme til bunns i dette. Etter hvert som de vikles mer og mer inn i saken, oppdager de at det er mange i deres omgivelser som har mye å skjule..

Boka er godt skrevet, den er underholdende, spennende og det er duket for flere overraskelser underveis.
Det er en klassisk krim med smak av Agatha Christie, Downton Abbey og mellomkrigstidens glamour. Så hvis du ikke er så glad i hardkokt krim, og har sansen for klassisk engelsk krim så passer denne ypperlig.
God bok!

Anbefalt av Grethe Fætten
Holtålen folkebibliotek



torsdag 13. juni 2019

Elling er tilbake!

Ekko av en venn
av Ingvar Ambjørnsen
Cappelen Damm, 2019

Da Ambjørnsen ga ut Elsk meg i morgen i 1999 bedyret han at dette var hans siste bok om Elling. Men leserne klarte aldri helt å glemme den snodige skikkelsen, og heldigvis var ikke Ambjørnsen ferdig likevel han heller, for etter 20 år er Elling tilbake!


Elling er nå i slutten av 50-årene, og etter en tid på institusjon skal han flytte inn i sokkelleiligheten til advokat-enke Annelore Frimann-Clausen. Elling er om mulig enda mer ensom enn før. Han savner moren, og han savner Kjell Bjarne. I fantasien er han en munnrapp, sjarmerende damebedårer, men virkeligheten er dessverre en helt annen. Han plages med angst og tvangstanker og små bagateller blir fort store. De nærmeste personene i livet hans er vel kanskje de to kassadamene på Spar og hybelvertinnen Annelore, som han kommuniserer med ved å trekke i snoren som svar, når han hører bruset fra kloakkrøret i etasjen over.
Romanen er en morsom, komisk, men framfor alt tragisk historie om en ensom mann. Likevel klarer Ambjørnsen på et finurlig vis å smyge inn både humor og hjertevarme i elendigheten.
Og helt svart er det heller ikke, Elling klarer å se de små tingene i livet; en katt som stikker innom, eller et godt måltid med speilegg. Den ellers så pertentlige og mistenksomme fyren drister seg også inn på Facebook, riktignok trygt gjemt bak den fiktive kjekkasen Chris Brenna.
Jeg kan med glede fortelle at det blir en femte Elling-film, også denne gangen med Per Chr. Ellefsen i hovedrollen. Når jeg leser boka kan jeg formelig høre den snusfornuftige og engstelige stemmen hans snakke til meg. – Tenk at det går an å bli glad i en så håpløs fyr, som verken er min bror eller sønn.
Til slutt er jeg bare nødt til å ta med et sitat fra Ellings møte med biblioteket:
Og bak disken: De evig smilende bibliotekarene. Viktige bestanddeler av nasjonens ryggrad. Erstatningsmødre for ilanddrevne sjeler. Jo, her er det virkelig bare å slappe av.

Anbefalt av Oddveig Kværnes Bakkom, Rendalen bibliotek.