torsdag 7. desember 2017

Oppvekst, fjell og vennskap


De åtte fjellene av Paolo Cognetti
Kagge, 2017


For en som er glad i fjellet, ropte regelrett denne boka at jeg måtte lese den. Og boka tok meg med, som forventet, til fjells. Rettere sagt til de italienske alper, der høydemetrene er mange og tindene skarpe. 

Den stille og beskjedne bygutten Pietro tilbringer sin barndoms somrer i en liten fjellandsby sammen med foreldrene.  Faren streber stadig vekk om å bestige de høyeste toppene, og da helst så kjapt som mulig. Det å passere andre fjellvandrere er en seier i seg selv. Dette gjør at Pietro ikke har den samme lidenskapen for fjellet som faren. Dessuten blir han kvalm i høyden. Men så møter han Bruno som er hans rake motsetning. Bruno som gjeter dyr, og lærer Pietro om fjellivets gleder.

Det utvikler seg til et sterkt og livslangt vennskap hvor forholdet til natur og fjell er essensielt. Vi følger guttene gjennom barndom, ungdom og voksenliv. Den stedegne Bruno forblir i sine barndoms fjell, mens Pietro blir en omstreifer, men også da til fjells.

Boken er prisbelønnet i hjemlandet, og den er oversatt til 30 språk. Jeg kan forstå dens popularitet. Her er det fraser som fascinerer i kraft av seg selv. Derfor bare må jeg formidle noen sitater fra boken: 

«Dersom stedet du går ut i en elv er nåtiden, må fortiden være vannet som har rent forbi deg, mens framtiden er vannet som kommer rennende ovenfra og bringer med seg farer og overraskelser. Fortiden befinner seg i dalbunnen, framtiden oppe på fjellet»

«Alt virker så smått, synes du ikke? sa han, og jeg forsto det ikke. Jeg forsto ikke hvordan han kunne synes at det majestetiske panoramaet var smått».

«Sommeren sletter minnene på samme måte som den smelter snøen, mens isbreen er snøen fra fjerne vintre; den er et vinterlig minne som ikke vil bli glemt»

Les og bli bergtatt.

Anbefalt av Ellen Vibeke Solli Nygjelten, Røros bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar