Jeg har ventet på deg

Hvorfor leser ikke mange flere bøkene til Mirjam Kristensen tenker jeg når jeg har lukket hennes siste roman, "Jeg har ventet på deg". Hun greide igjen å få meg som leser opptatt av personene hun forteller om.  Denne gangen forteller Kristensen om levd liv gjennom Anna på 32 år. Hun er en av hovedpersonene i boka. Anna får en uventet arv etter en grandtante som hun bare har truffet to ganger, og det i løpet av det siste året. Anna begynner å nøste opp livet til en grandtante som hun nesten ikke har hørt noe om. Bestemoren har nevnt henne nærmest i noen bisetninger når hun har fortalt om oppveksten på ei lita øy et sted på Sørlandet. Hva er ikke mer typisk enn det Anna blir møtt med når hun har villet vite mer om Paula, som denne grandtanten heter, enn å bli med møtt med:" nei, nå må vi få oss litt mer kaffe......"

For meg som leser blir det spennende å lese om skjebnen til Paula, fra hun en dag i 1942, sytten år gammel blir sendt til Oslo for å bo hos sin onkel, som viser seg å være nazist. Grunnen til at hun blir sendt vekk er at mora ikke kan tilgi at Paula rodde fra søstera på elleve år. Søstera hadde i sin fortvilelse kastet seg i sjøen for å prøve og svømme ut til båten, men i stedet druknet hun. Denne hendelsen blir det mørke bakteppet for familien som nå består av Paula, 2 søstre og mora. Faren er død. Søstrene fikk forbud mot å snakke om eller kontakte Paula. Mora la helt lokk på at hun hadde mer enn to døtre som levde, og dette lokket ble aldri åpnet igjen. Det skapte mye dårlig samvittighet blant annet hos bestemora til Anna.

Før Paula ble sendt til Oslo hadde hun truffet den jødiske gutten David, og de blir forelsket, dette er sommeren 1942.  De David hadde bodd hos siden han kom seg ut av Tyskland skjønner at han ikke er trygg i Norge. Ute på øya er det en i motstandsbevegelsen, og etter at fosterforeldrene reiser, blir David igjen på tørkeloftet. Men både motstandsmann og David blir angitt og hentet av tyskerne.

Paula lever et langt og ensomt liv i Oslo og når vi treffer henne i boka er hun over 80 år. Kristensen har greid det igjen, dette som jeg synes hun er så flink til, å fortelle om mennesker som ikke så ofte blir lagt merke til. I ”Jeg har ventet på deg” har hun med stor respekt puslet sammen livet til Paula og de personene som har betydd noe for henne.

Hele tida blir du som leser stilt spørsmål om hva som er rett, hva er en løgn, hva er lydighet og hva gjør det med et menneske at de aldri snakker ut med hverandre.  Det blir vanskelig å ta kontakt med hverandre når så mye usagt ligger i mellom.
Kristensen klarer i alle sine bøker, dette å stille opp et dilemma som de fleste mennesker opplever en eller flere ganger i sitt liv. Hvordan takler vi det som har skjedd oss? Les denne boka, men jeg anbefaler også de hun har skrevet tidligere. ”Dagene er gjennomsiktige”, ”De som er ute i regnværet” og ”En ettermiddag om høsten”.

Anbefalt av Britt Steien Rasmussen, Alvdal bibliotek.

God påske til alle som følger oss på Kortreiste lesetips!