fredag 11. april 2014

Iskald hevn….

«Vinter i Maine» av Gerard Donovan.
Stjerneklare netter og kulde kan være vakkert, faktisk så vakkert at en ikke vil at boka skal ta slutt. Mange av skildringene i «Vinter i Maine» er overraskende, intense og medrivende – til tross for det fryktelige som hender.
Vi blir kjent med den noe sære Julius Windsome som bor alene i en hytte dypt inne i skogene i Maine. Det er langt til nærmeste nabo, men han trives der med sin kjære pitbul Hobbes. Julius tilbringer vinterdagene med å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese fra boksamlingen han har arvet fra sin avdøde far. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som sin beste venn. En morgen finner han Hobbes liggende blødende og dødelig skadet. Han kjæreste venn er skutt og drept på nært hold. Da lader Julius familiens gamle gevær og setter seg utenfor hytta og venter.
Det er en uhyggelig fortelling som utfolder seg, fortalt av Julius selv. Julius forteller i et språk han har hentet fra nattlig lesning og gloser fra Shakespeare. Mens vinteren i villmarka fester sitt grep, og sviket og savnet synker inn, tar hevnen form. I sin store sorg utvikler den fredelige mannen seg til å bli både slu og destruktiv. Hans eneste fokus er å ta den skyldige.
«Vinter i Maine» er både vakker som poesi og spennende som en thriller. Til tross for Julius’  grusomme handlinger, var han så alene i sin sorg og ensomhet at en føler med han.
«Vinter i Maine» har blitt en av mine favoritter!
Anbefalt av Tone Thorsen Stræte, Tynset bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar