torsdag 24. oktober 2013

«Sterkt virker polarnaturen paa det menneskelige sind»

 Polarheltinner» av Sigri Sandberg Meløy

«Sterkt virker polarnaturen paa det menneskelige sind» Hanna Resvoll-Holmsen

Hva er det med Norge og nordmenns dragning mot snø, kulde, vind og stillhet? Hvorfor er vi så stolte over Nansen, Amundsen og andre polfarere?  Var det bare menn som utfordret livet i polare områder?  Nei, og det er på høy tid å vise fram historien til våre polarheltinner!

De gamle polarheltene sto overfor umenneskelige prøvelser når de utfordret naturen i de polare områdene. Kvinnene som banet vei, hadde en ekstra utfordring: De skulle ikke bare leve på den polare naturens premisser, de skulle i tillegg sprenge seg gjennom et maskulint miljø skapt av menn for menn. Men nesten umerkelig inntok kvinnene nye posisjoner og sto fram som fangstfolk, forskere og de planla og gjennomførte ekspedisjoner.

Sigri Sandberg Meløy
Foto: Gyldendal Norsk Forlag
Sigri Sandberg Meløy samler i boka «Polarheltinner» for første gang sju av de tøffeste polarkvinnene:

Hun skriver om pioneren HANNA  RESVOLL-HOLMSEN som i 1907 vandret alene med rifle og botaniserkasse  på Svalbard, til CECILIE SKOG som i som i 2012 besteg sin femte topp på over 8000 meter.

Det gjør sterkt inntrykk å lese historien om ELLEN DORTHEA NØIS som høsten 1921 dro nordover for å overvintre på Svalbard med sin mann, den kjente fangstmannen Hilmar Nøis. Ellen Dorthea  var gravid og fødte alene i en fangsthytte i mørketiden, langt fra sivilisasjonen. Førti år senere døde hun på et sykehus for mentalt lidende i Bergen.


Ellen Dorthea Nøis er blant polarkvinnene som levde under tøffe
forhold på Svalbard i løpet av første halvdel av 1900-tallet.
Her sammen med mannen Hilmar Nøis. Foto: Norsk polarinstitutt

WANNY WOLDSTAD skjøt sin første isbjørn en desemberdag i 1932. Vi kan videre lese om LIV ARNESEN som realiserte sine drømmer og nådde Sydpolen i 1994.  MONICA KRISTENSEN la i vei mot Sydpolen i 1986, men hvordan gikk det egentlig med henne?

I 1934 forlot Christiane Ritter sitt trygge hjem i Böhmen i Tyskland for å overvintre sammen med sin mann på en fangsthytte på Gråhuken på Svalbard.  Hun skriver i sin bok «Kvinne i polarnatten» at «Vår overvintring på Spitsbergen var vår lykkeligste tid».

Disse kvinnene har bidratt til at kjønnsforskjellene i de polare områdene langt på vei er utvisket.  Gjennom sine notater har også mange av kvinnene skrevet ned sine refleksjoner om dragningen mot polare strøk.

Fangstkvinnen Wanny Woldstad gir uttrykk for at fasinasjonen for ekstrem kulde og isolasjon ligger i:

Jakten på adrenalinet som oppstår i krysningen mellom det storslagne og det livsfarlige.
Euforien i det mentale landskapet mellom frykt og begeistring. 

Liker du å lese om ekstreme utfordringer og om polarhistorie er dette en bok for deg. Det er en forseggjort og lekker bok med informative fotografier.

Anbefalt av Tone Thorsen Stræte, Tynset bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar