torsdag 16. mai 2013

Ny finsk grammatikk av Diego Marani


Ny finsk grammatikk er en finurlig bok, som er tuftet på noe som for mange kanskje kan oppfattes som en klisjé i romanenes verden - nemlig hovedpersonens hukommelsestap. Det var derfor med en viss skepsis, og muligens en underbevisst forhåpning om at boken skulle befinne seg i et ”Paasilinniansk” univers, at jeg tok fatt på denne boken (fordomsfull, sier du?).

Det viste seg imidlertid at man heller ikke i dette tilfellet skulle dømme boken basert på omslaget - milevis unna litterære gjentakelser (dog med en dose snedig humor), i en verden hvor 2.verdenskrig fortsatt raser, er dette historien om mannen som blir funnet halvt ihjelslått på kaia i italienske Trieste, og som etter å ha fått pleie på et tysk hospitalskip viser seg å ha mistet både hukommelse og taleevne. En finsk nevrolog stasjonert på skipet, Petri Friari, fatter spesiell interesse for mannen, som ble funnet iført en sjømannsjakke som var påsydd en lapp det stod "Sampo Karjalainen" på. Legen antar dermed at dette er mannens navn og at han er en landsmann - og med liv og lyst sender han angstridde og forvirrede ”Sampo” til Finland for å lære språket, siden han mener at dét mer enn noe annet kan hjelpe hukommelsen på vei.

Med sine 15 kasus og sammensatte verbsystem er ikke finsk det letteste språket i verden å lære, ei heller for Sampo. For å komme nærmere sannheten om seg selv prøver han innbitt å forstå, etter hvert med hjelp fra feltprest Olof Koskela på militærsykehuset han blir sendt til i Helsinki. Koskela, med sine finskleksjoner, samt utlegninger om det finske nasjonaleposet ”Kalevala”, blir Sampos holdepunkt i tilværelsen. Men selv om språket begynner å ta form, er Sampo like tom for minner som før. Den eneste sannheten han tror han har, er at han heter Sampo Karjalainen – men gjør han nå det?

Boken er utformet slik at det er to forskjellige personer som forteller. Det er henholdsvis Sampo selv, som etter å ha kommet til Finland skriver om sin eksistens (eller snarere mangel på en), og legen Friari, som i ettertid har funnet disse skriveriene. Sistnevnte kommenterer Sampos manuskript i tidvise avsnitt, og fungerer som en allvitende forteller som på en subtil måte viser seg å ha vært litt for personlig involvert i Sampos skjebne. Dette er en glimrende måte å fortelle nettopp denne historien på, for det er gjennom Friari vi forstår, men gjennom Sampo vi føler. Vi har med en psykologisk og symbolspekket roman å gjøre her, som nærmer seg et metanivå i både form og innhold. I kombinasjon med jordnære, talende skildringer som nok vil gi gjenklang i de fleste, er dette forfriskende og givende - og intet mindre enn imponerende skrivekunst.

Dette er en beretning om identitet, språk, patriotisme, religion, krigen, håpløshet, kjærlighet - alt på én gang. Men først og fremst er den et portrett av en mann på fortapelsens rand, hvis skjebne viser seg å ha ligget i høyst menneskelige hender… Og bare så det er sagt: avslutningen er forløsende, men av en slik art at man bærer rundt på historien lenge etterpå allikevel. En roman det ikke går mange i dusinet på, og som man kunne skrevet en hel avhandling om - nå nøyer jeg meg imidlertid med å sette strek med denne oppfordringen: les den!


Anbefalt av Iren Holte, Os bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar