torsdag 18. april 2013

Derfor leser vi skjønnlitteratur

Leif Enger: Ned til elva

God skjønnlitteratur skal berøre oss. Det er erfaring, utfordring og opplevelse. Det er undring og det er karakterer som trer fram og kommer deg nær.
Amerikaneren Leif Enger har begått en bok som gir leseren alt dette. Historien blir servert på et fat av glitrende språk. Dette er Engers første roman, og en litteraturformidler har utpekt denne som årets beste bok. Men samtidig syntes hun den var vanskelig å formidle.

Vi skal til Midtvesten på begynnelsen av 60tallet. Der møter vi en familie som er «forfulgt» av mirakler, men også av dramatiske hendelser.  Unggutten Davy dreper med overlegg to plageånder som har trengt seg inn i huset. Han blir tiltalt for drap, men tiltalen er omstridd.
Først blir han en helt som tar tak mot kriminalitet. Etter en stund snur vinden og det settes fokus på de stakkars kriminelle som har hatt så vond en oppvekst.
Davy rømmer fra fengselet. Myndigheten jakter på han, men han er som sunket i jorden. Davys familie bryter opp fra hjembyen for å lete. Det er den 11årige og astmatiske broren Rueben som forteller historien.  Rueben er det fødte mirakel. Miraklene opptrer gjennom faren, en liten mann med sterke krefter. Krefter som gav Rueben livet da fødselslegen hadde gitt ham opp.
Reisen de legger ut på, blir som en odyssé for den lille familien. Det blir et møte med amerikansk natur og landskap, gode og ikke fullt så gode mennesker. De blir forfulgt, men det blir og et møte med kjærligheten. Men aller mest handler historien om etikk, feighet, moralsk mot og de kvaler som følger med. Også mirakler. Jeg synes at det absolutt er noe John Irvingaktig over bokas karakterer.

Jeg sier meg enig med hun som syntes at årets beste bok var vanskelig å formidle. Når Dagbladets anmelder
Cathrine Krøger også uttaler: «Det er vanskelig å yte denne vakre, naive, poetiske boka rettferdighet i en anmeldelse. Den virker bare corny når en refererer fra den: Read it!», forstår jeg veldig godt hva hun mener.  Kort sagt så favner boka så mye, på mange plan.
Jeg følger Krøgers oppfordring: Read it! Men lese den langsomt!


Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar