torsdag 17. januar 2013

“Himmelrike og helvete” av Jón Kalmar Stefánsson

Å være interessert i poesi er direkte livsfarlig.  En kan dø av det.  Det gjør faktisk Bárdur i “Himmelrike og helvete”. Hans interesse for bøker og litteratur får han til å glemme det viktigste av alt, og det kan ikke en sjømann tillate seg å gjøre om han vil beholde livet.  I alle fall ikke en sjømann på en islandsk fiskebåt for hundre år sia....

“Himmelrike og helvete” er i tillegg til mye annet en sjøroman, vi følger med islendingene ut i fiskebåtene, ser for oss fangsten og innbiller oss at vi kan kjenne vinden og kulda, og smerten i de mørbankede armene når de ror mot land.  Det er ingen tilværelse for pyser, det er på liv og død - ikke kan de svømme, ikke finnes det redningsskøyter eller livbåter, de er prisgitt værgudene og flaksen.  Samtidig er det en roman om døden og kjærligheten, litteraturens evige temaer.

“Gutten”, yngstemann ombord, er bokas hovedperson, og oftest ser vi sjølivet og landlivet gjennom hans øyne.  Han er mutters alene, livredd og dypt ulykkelig, men det lager seg til et liv for han likevel.  Det ordner seg på mystisk og sjarmerende vis til det beste.

Jeg var skeptisk til boka, innbitt landkrabbe som jeg er, men der tok jeg styggelig feil.  For Jón Kalmar Stefánsson skriver farlig godt, vakkert, men uten fnugg av sentimentalitet, og uten at det noen gang blir kjedelig.  Boka er ei temmelig tynn “lefse”, men nyt og bruk tid - her er det mange utsøkte formuleringer. For en bibliotekar er følgende setning absolutt verd å huske: “Kanskje helvete er en boksamling og selv er man blind?”

"Det vakreste jeg har lest på mange år"sier Cathrine Krøger i Dagbladet.


Anbefalt av Inger Marie Bergene, Rendalen bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar