torsdag 26. november 2020

Lager skjønnhet av tragedie


Tittel: Powwow
Forfatter: Tommy Orange
Forlag: Aschehoug
År: 2020

Jeg har vokst opp med en far med sterk fasinasjon og interesse for den amerikanske urbefolkningen og som liten ble jeg fortalt utallige historier om indianere som Sitting Bull og Geronimo.  Det var spennende historier, men også grusomme skjebner. I moderne litteratur er det sjelden vi møter denne siden av Amerikas historie og Tommy Orange, han er selv en urban by-indianer som han kaller det, skriver om et miljø de færreste har vært borti før.

Handlingen i boka er satt til Oakland og der skal det arrangeres en powwow, en type festival/samling der indianere fra ulike stammer møtes for å danse, spille musikk, selge kunsthåndverk,  spise og drikke. Vi møter 12 ulike karakterer med sin egne unike historie og stemme og til felles har de at de alle skal på powowen.

Mange av karakterene i boka har rotete liv, preget av en smertefull oppvekst, skam, mangel på identitet og tilhørighet, lite eller ingen kjennskap til egen historie og flere av dem har tydd til rus for å overleve. Jeg liker veldig godt hvordan de ulike personene og historiene deres er knyttet sammen til en slags felleshistorie for et helt folk og forfatteren binder de ulike historiene sammen på en mesterlig måte.

Midt i boken tar Orange en liten pause fra romanfortellingen og snakker direkte til leseren som et slags litterært mellomspill. Det er tankevekkende lesning: “Vi begynte med powwower fordi vi trengte et sted å møtes. Noe på tvers av stammegrensene, noe gammelt, noe vi kunne tjene penger på, noe vi kunne jobbe mot, noe for smykkene våre, sangene våre, dansene våre og trommene våre. Vi fortsetter med powower fordi det ikke finnes så mange steder hvor vi kan møtes alle sammen, hvor vi kan se og høre hverandre”.

Les denne! Den er sterk, rørende, uforglemmelig og sint, og den har allerede blitt omtalt som en moderne klassiker.

Anbefalt av Mari Snortheim ved Røros bibliotek

torsdag 19. november 2020

En godbit å varme seg på

Ensomme hjerter og hjemløse hunder av Lucy Dillon, Bazar 2017

Grå november og koronahøst… Hva med å unne seg et pusterom med litt oppløftende underholdning? Heldigvis er det masse kos å hente i bokform, deriblant denne feelgood-romanen, som riktignok starter ganske feelbad. Men som årets mantra er: Det blir bedre!

Rachel Fielding har i løpet av to uker mistet PR-jobben, kjæresten og leiligheten i London sentrum, og er i det hele tatt temmelig ute av seg da hun får beskjed om at hun har arvet sin tantes eiendom i småbyen Longhampton. Og ikke bare det: hun får tantens høyt skattede border collie i fanget, en smule nedfor og forvirra han òg, og ikke minst, omplasseringssentralen for hjemløse hunder, som er hva eiendommen i praksis er.

Gladnyhet? Ikke for Rachel, som aldri har hatt noe forhold til hunder, og heller ikke noe ønske om å bosette seg særlig langt utenfor Londons midte. Men når storbylivet for øyeblikket er lagt i grus har hun ikke noe annet å ta seg til, og en rask avhending av eiendommen kan by på nye muligheter. Hun setter derfor kursen mot landsbygda, og får seg den ene overraskelsen etter den andre, blant annet i form av nye bekjentskaper med både mennesker og dyr.

OK, så klisjeene står tilsynelatende i kø her, men jeg er glad for å meddele at dette er mest på overflaten! I stedet for å falle inn i en platt fortelling, formidler forfatteren et hverdagsliv på godt og vondt gjennom en rekke troverdige karakterer (med både to og fire ben), i en roman som spiller på romanse-, humor- og «finne seg sjæl»-strengene i en finfin harmoni – mye à la Jojo Moyes.

Så sett over kaffen, finn frem pleddet og blås en lang marsj i fordommene knyttet til bokomslag prydet av bortvendte kvinneskikkelser – og varm deg på en god historie!

av Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons minde

torsdag 12. november 2020

En biografi om n’Kjell

I år er det 100 år siden multikunstneren Kjell Aukrust ble født. I den forbindelse har forfatter Sigmund Løvåsen skrevet en høyst lesverdig og grundig biografi. Biografien er et funn for alle som ønsker å bli bedre kjent med det folkekjære multigeniet Kjell Aukrust.


Aukrust debuterte som forfatter med boka Simen i 1958, den første boka i Alvdalstriologien. Her skildrer han barndommens bygdemiljø, illustrert med den særegne streken han skal bli så kjent for. Et annet kjent Aukrust-univers er den fiktive bygda Flåklypa og avisa Flåklypa tidende, befolket med mange ulike bygdeoriginaler inspirert av Aukrusts oppvekst. I filmen Flåklypa Grand Prix skrives Ludvig og Solan inn i Flåklypa-verdenen.


Aukrust var forfatter, illustratør og kunstner og biografien viser til fulle alle hans mange ulike kunstneriske uttrykksformer. Da han fikk Brage hedersprisen i 1999 for sitt forfatterskap var begrunnelsen «med sin sikre observasjonsevne og korthugne, underfundige skrivestil og uovertrufne humor slo han øyeblikkelig an hos et stort publikum».


Løvåsen har uttalt at det har vært en viktig del av arbeidet med biografien å forstå Aukrust; hvordan han var og hva som hadde formet ham. Biografien kaster lys over mennesket Kjell Aukrust bak alt det fantastiske han skapte. Løvåsen viser at Kjell Aukrust skapte et narrativ rundt seg selv gjennom mediene. Han var en medieyndling og framsto ofte som en livsglad og tøysende humorist i intervjuer. Som Løvåsen skriver “i mellomrommet mellom liv og fri diktning lever Kjell ute i avisspalter, radiointervjuer og offentlige opptredener”. Biografien gir innsikt i Aukrusts mer sammensatte sinn. Dette bidrar til å nyansere det bildet Kjell Aukrust har skapt av seg selv.


Løvåsen sier selv at han er overrasket over alt Aukrust gjorde, og alle retninger kunstneren tok. Biografien viser både et mangfoldig menneske og en stor kunstner. Løvåsen har sagt at han tror bøkene til Aukrust inneholder historier som vil tåle tidens tann i minst 100 år til. Undertegnede har ført opp jubileumsutgaven av Simen, Bonden og Bror min på skal-lese-lista.

Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek


Fakta om boka:
Forfatter: Sigmund Løvåsen
Tittel: Kjell Aukrust : en biografi
Forlag: Cappelen Damm
År: 2020


torsdag 29. oktober 2020

Husker du 12.mars og fredag den 13.?

Tittel: De første dagene
Forfatter: Maja Lunde
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2020


Statsministeren:

Vi må være forberedt på at vi i dag kommer med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i fredstid i Norge.

Slik begynner boka «De første dagene», hvor Maja Lunde tar oss med inn i hennes hverdag da landet stengte og pandemien var et faktum.

Boka åpner med den store tilbaketrekkingen til hjemmet og familien. 11. mars befant Lunde seg på et bibliotek som plutselig ble stengt. På veien hjem tar hun kontakt med sine brødre, sin mor som snart fyller 70 år, sin far som har bestilt feriereise til Hellas og sin bonusmor. Vi får også vite at hennes mormor er på aldershjem. I de påfølgende tekstene møter vi hennes mann og deres tre barn, og hovedpersonene i den nye hverdagen er introdusert. Og det er samværet med disse som står i sentrum av boka.

Boka er skrevet i en dagboklignende form og Lunde tar oss med på hennes reise fra 11.mars og ut måneden, og gir oss hennes opplevelse av hele situasjonen. Jeg mener dette var et godt grep, siden det er disse ukene som vil bli stående igjen som historiske. Vi vil alltid huske hva vi gjorde og hvor vi var den dagen landet stengte. De første ukene satt vi klistra foran nyhetssendingene, fulgte med på hvordan denne pandemien utviklet seg med skolestenginger, hytteforbud, antall personer som var smittet, lå på sykehus og antall døde. Lunde beskriver denne situasjonen på en måte hvor jeg igjennom hele boka sitter og kjenner på de samme følelsene av uro, bekymringer, sårbarhet og frykt som hun også gjorde.

Lunde skildrer også så godt da disse dagene gikk over i hverandre, der unntakstilstanden ble den nye normalen. Vi får høre om de dagligdagse situasjonene med hjemmekontor, møter på teams, undervisning og hjemmeskole, feiring av viktige dager som ikke kan gjennomføres, gleden over at man får tilbragt mer tid sammen, men selvsagt frustrasjoner som følger med akkurat det å være sammen 24-7.

Selvsagt kan det diskuteres om denne boka er noe overfladisk skrevet når man ser utover landegrensa til bl.a. Italia, Frankrike og Spania. Likevel mener jeg det er en viktig bok akkurat fordi den sier noe om situasjonen vår under nedstengninga og som tidligere nevnt er boka et tidsvitne på akkurat denne krisen på lik linje med f.eks. 2.verdenskrig og 22.juli. Så skal vi selvsagt ikke glemme hvordan pandemien herjet og fortsatt herjer ute i verden og at vi tross alt er heldige som bor i Norge.

Jeg anbefaler boka på det varmeste, den er lettlest, skrevet med både alvor og humor, men ikke minst er den gjenkjennende.

Kari Skancke Langen, Tolga bibliotek


torsdag 22. oktober 2020

En annerledes og spennende stemme.

 Gul bok av Zeshan Shakar. Gyldendal, 2020


Endelig er Zeshan Shakar tilbake igjen. I suksessdebuten «Tante Ulrikkes vei» fulgte vi klassereisen til to unge innvandrergutter. «Gul Bok» omhandler noe av det samme temaet, men med et helt nytt persongalleri.

I romanen følger vi den nyutdannede økonomen Mani, han får jobb som førstekonsulent i Oppvekstdepartementet og jobber med å skrive «Gul Bok», altså regjeringens forslag til statsbudsjettet. Han stortrives i jobben, arbeider hardt, og nyter rollen av å være en blant mange byråkrater i Y-blokka. På fritiden sliter han med dårlig samvittighet. Kjæresten Meena ønsker seg leilighet på vestkanten og bryllupsreise til Dubai, noe Mani ikke har hjerte til å avslå selv om økonomien tilsier noe helt annet. Hans far ringer stadig, ensom og bekymret. Vi får også et innblikk i den gamle vennegjengen til Mani, en litt skakkjørt gjeng som fortsatt holder kontakten. Det blir både små og store kulturkollisjoner på veg opp den sosiale rangstigen, men Mani har et mål han akter å nå.

I likhet med hovedpersonen i boka har forfatteren innvandrerbakgrunn, er utdannet økonom, oppvokst i Groruddalen og jobber i forvaltningen. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja kan ikke få fullrost forfatteren nok, han gjenkjenner både oppvekst og arbeid. - Her har vi en forfatter som vet hva han snakker om.

Ikke la deg lure av det anonyme omslaget på boka. Det er kanskje like kjedelig som statsbudsjettet fremstår for mange, men inneholder likevel verdifull kunnskap, og jeg tipper at Shakar`s gule bok er langt mer underholdende.

 

Anbefales av Oddveig Kværnes Bakkom, Rendalen bibliotek.

torsdag 15. oktober 2020

Alt vi ikke forstår

Tittel: Om natten lyser stjernene
Forfatter: Robert Steen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2020




Mange husker kanskje fjorårets nyhetssak om gameren Mats Steen hvor det etter hans død til familiens store overraskelse strømmet på med meldinger fra folk over hele Europa som de ikke ante eksisterte. I denne boka får vi hele historien om Mats og familiens møte med sykdommen Duchennes muskeldystrofi og hvordan familien først etter hans død forsto verdien av alle timene han tilbrakte foran pc-skjermen.

Robert Steen er sønn av arbeiderpartipolitikeren Reiulf Steen og vokste opp i Oslo på 70-tallet. Han og kona Trude ble i 1989 lykkelige foreldre til en liten gutt som de kalte Mats, men etter noen år fikk de beskjeden som endret alt – Mats hadde en livstruende sykdom som gradvis ville svekke alle muskler i kroppen helt frem til han kom til å dø i ung alder. Pappa Robert forteller i denne boka om en reflektert og positiv gutt som tross stadig større fysisk handicap og sosial distansering fra jevnaldrende på skolen og i sitt øvrige liv aldri ble bitter eller mistet sin omtanke for andre.

Sorgen over at sønnen ikke skulle få en kjæreste, spille fotball eller leve et langt liv var imidlertid stor og som foreldre flest syntes de det var trist at Mats til slutt brukte store deler av døgnet til å game. Sykdommen var etter hvert kommet så langt at han trengte hjelp til å puste, til å hoste og til å snu seg i senga om natta – men gjennom spillet «World of Warcraft» levde Mats et helt annet liv. Her var han en sterk ung mann som flørtet med jenter og kjempet mot onde krefter. Da nyheten om Mats’ bortgang spredte seg i vennegjengen, kom det melding etter melding med varme ord om sønnen og Robert Steen måtte ta et oppgjør med sine egne oppfatninger av sønnens «venner» på nettet – er det mulig å få samme type relasjon til mennesker ved hjelp av digitale nettverk, som i det virkelige liv?

«Om natten lyser stjernene» er rørende lesning. Den skildrer sykdom og sorg på en usentimental og fin måte, den er lett å lese og den har et viktig budskap;

«Vi må forstå før vi kan gjøre oss forstått»

Anbefalt av Mari Aas, Holtålen folkebibliotek